Tour de Forus i dopingens klør

Rytterne i Tour de Francé peser avgårde, tett fulgt av tv-linser og mediesirkus, men få har lagt merke til at Rogalands motstykke, Tour de Forus, også har gått av stabelen i denne perioden.

Mens den franske Touren er blitt et gjennomprofesjonalisert arrangement, sikter rittet mellom Stavanger og Forus seg inn på et litt annet segment – nemlig hverdagssyklisten, som benytter sykkelen til transport til og fra jobb.

- Det er klart det er bittert å havne i skyggen av Tour de France. Vi tror jo at vi har et vel så godt tilbud til konkurranselystne ryttere, sier pressetalsmann for Tour de Forus, Petter Lorentzen. Han mener det at deltagelse kan kombineres med vanlig jobb, er rittets største fortrinn framfor sine konkurrenter. Pausen man får mellom de to daglige etappene (med unntak av lørdag og søndag), gir også en mulighet til den gjengse, ugjennomtrente syklist å delta.

Likevel er det ikke til å legge skjul på at mange prøver å plusse på litt ekstra på formen i disse tider. Dopingryktene har svirret helt siden mannen som i tre uker på rad har innehatt den blå og hvitfargede spurt- og sammenlagttrøya, Aftenbladet Trykk-rytteren Petter Lorentzen, testet positivt på A-prøven etter en knusende etappeseier. Lorentzen skal ha hatt spor etter rekebaguetter i blodet, et preparat som er strengt forbudt på grunn av sitt høye innhold av proteiner. Kilder som petlo.blogspot.com har snakket med, sier at rekebaguettene er svært lett tilgjengelige i kantinen på rytterens arbeidssted.

Dette bekymrer lederen i Forus Antidoping Ryttertestingsforbund (FART), Petter Lorentzen, som ser en parallell mellom utviklingen av dopingbruk i Tour de Francé og Tour de Forus.
- Tidligere var nok doping et like utbredt problem som nå. Forskjellen ligger i at utøverne i dag spekulerer mer bevisst i bruken av prestasjonsfremmende midler. Mens hovedfienden vår tidligere var rekebaguetter, ser vi nå en stadig økende bruk av preparat som er svært vanskelige å avsløre. Det siste på markedet er visstnok lunsjkaker, skal vi tro dopingforsker Petter Lorentzen.

- Lunsjkaker har en sterk prestasjonfremmende effekt, ved at den påvirker metthetsfølelsen og har et skyhøyt fettinnhold, som gir rytteren en klar fordel fremfor andre middagssultne konkurrenter på vei hjem. Vi håper snarest å få utviklet en sikker metode som kan avsløre synderne.

Med tunge uker bak seg, gjenstår det å se om den siste av de fire ukene av årets Tour de Forus vil foregå uten de store skandalene. Det er lov å håpe. En ting er i hvert fall sikkert: Rittet tåler ikke mange skandaler til før sponserene skygger sykkelfeltet. Måtte den beste og dopingfrie vinne!

Radiomusikk ut i de små timer

Jeg har jobbet et par nattevakter de siste nettene. Det er ikke så dumt, det. Man får med seg solens opptur og nedtur. Når fuglekvitringen begynner i 4-5-tiden om morgenen, drar jeg hjem. Dette tidspunktet har sine fordeler og ulemper, som alle andre ting her i livet. Tidligere har jeg funnet ut at man kan danse, synge og skråle på vei hjem fra byen når klokken er så sent/tidlig. Alle tror du er full, uansett. Dette er veldig gøy og anbefales på det varmeste.

Dessverre har også dette tidspunktet i overgangen mellom natt og dag, sine skyggesider: Musikken. Når jeg skrur på bilstereoen for å få noen decibel blåst i øret, i håp om at det vil irritere øregangene mine tilstrekkelig til å holde gluggene åpne, er det med en blandet følelse av tortur, skuffelse og avsky mine ører tar det deprimerende faktum innover seg: Spillelisten er designet for en over gjennomsnittlig full midtnorsk mann kun iført skinnvest og en akutt kåthet etter karaokebar, med musikalske preferanser i retning rai-rai. Musikken kan best karakteriseres som trønder-emo-køntriviser, laget av artister i Åge Aleksandersen-gata, minus alt av musikalsk talent, pluss en overnaturlig evne til å skrive klamme tekster. Så tenker du: Ja, jeg skifter frekvens. Men det kan du ikke, for bytter du til en annen kanal, så er det akkurat det samme der. Det er som om radio-Norge har rottet seg sammen bak lukkede dører i maktens korridorer, og laget en samarbeidsavtale i hån mot musikkens ære, drevet av en intens vilje til å selge sjela si for gode lyttertall. Det er som om hele universet roper til meg: Du skulle vært i seng! Dette er lastebilsjåførenes, trøndernes og fulle, gamle sjømenns tid på radiodøgnet. Brått er jeg i frelsens trygge havn. En radiostasjon, hvis navn jeg ikke vet, har reddet meg og spiller anonym popmusikk også ut i de små timer. Jeg retter opp bilen, som i et febrilsk forsøk på unngå lidelsen, fremprovosert av unevnelig musikk, har tatt en selvmorderisk kurs mot grøften. Sammen kjører vi hjem i soloppgangen.

Spor

To par med skodde føtter
Har presset sanden ned
Det er som om de roper
“Se, han har eksistert”

Ingen kan benekte
At slik er vi blitt skapt
Nei, heller ei unslippe
Våre kroppers tyngdekraft

For mennesker som vandrer
De setter stadig spor
En fot den preger skorpen
På jorden her vi bor

Det finnes tusen veier
Men sikker er den sak
For hvert et skritt så følger
Det nye fotspor bak

Før dine ben blir trette
Du ikke lenger er
Tenk hvilke spor du setter
Den tiden du er her

For fotspor kan forsvinne
Av tiden viskes ut
Men noen varer evig
De følger etter Gud

If

I wish I had a magic key
A problem-solving one
Then I would open up the lock
And let solutions come

I often long I knew the tongue
That only God can speak
Then I would say that simple word
Who gives the peace we seek

I’d break the spell of sin of man
And crush the suffering
Replace it with a butterfly
And pretty birds that sing

But I don’t have that key, it seems
And I don’t know the tongue
And I can’t break the spell of sin
But Jesus did, how come?

Global ubalanse

Hvem er de? Hvor bor de? Forbrukersamfunnets uheldige biprodukt som vi helst bare vil glemme, kalles fattige. Summen av dem er fattigdom.

Det er et globalt problem. Vår generasjon er den første som har en helt reell mulighet til å utrydde fattigdom. I praksis innebærer dette at ingen trenger å sulte. Bilder av undernærte, sykelig magre barn i Afrika trenger ikke lenger å møte oss når vi ser Dagsrevyen. Sult kunne vært et teoretisk begrep. Om det ikke hadde vært for oss. Sånn sett har det ikke skjedd mye nytt under sola de siste par tusen årene. De rike forblir rike, og er lite ivrige på å dele med de fattige, som i stedet fortsetter å være tjenere for vår økende velstand. Det er verdens eldste formel: Ta, ikke gi. Behold, ikke del. Samtidig hykler vi som aldri før. ”Vi skal dele, dele, dele du og jeg. Dele av vår overflod. Med dem som savner hus og hjem. Og ikke har det daglige brød. Vi skal dele, dele, dele du og jeg. Med dem som er i nød”. Sang, gjorde vi. Men hendenes iver etter å trekke sedler ut av lommeboka, sluknet fortere enn strupenes toner.

Stumme hender syr fort og effektivt en vakker kjole. Akkurat denne skal pakkes ned og sendes fra den lille fabrikken til en kjøpmann i hovedstaden. Siden blir den sendt videre til Europa med båt, hvor en storgrossist selger varene til en leverandør som igjen selger videre til en butikk. Seks uker senere blir kjolen kjøpt av en ung jente som skal på fest. Etterpå havner den i skapet og to år senere kastes den. Pent brukt, og med en historie som aldri ble fortalt til sin eier. Produsert av et skyggemenneske, en person vi aldri hører, aldri ser, aldri ønsker å vite om, men som gjør jobben sin. I et magert forsøk på å stilne sultne barnemunner der hjemme, arbeider hun fra seks om morgenen til ti om kvelden. Utmattet dør hun i en alder av femti, men sporene hennes viskes ut av tidens ånd, fortere enn de kan senke kisten hennes i seks fot under jord. Fattigdommen er ingen nådig venn, men en bitter motstander som aldri tar en eneste dag fri. Livet blir en kamp og krefter varer ikke evig.

Samtidig har velstanden vår blitt vår verste fiende. Det rike vestens største utfordring kalles overvekt, og forårsaker livsstilssykdommer som til slutt tar livet av oss. I USA, et av verdens rikeste land er over halvparten av alle voksne overvektige. Nordmenn går i våre transatliske venners fotspor. Livviddene vokser ut av alle dimensjoner. Vi er syke her også. Ikke av sult, men av overflod. ”Den enes brød blir den andres død”, lever i beste velgående. Sakte, uten å vite om det kveles vi av velstanden vi fortsetter å hige etter. Den maten som kunne reddet de fattige dreper de rike. Det er direkte groteskt og høres ut som dyriske tilstander, men om det bare var slik det var. Det er en ubalanse i verden. Utfallet er destruktivt og dødelig for begge parter. Det var ikke slikt det var ment å være.

Vår generasjon er den første som har en helt reell mulighet til å utrydde fattigdom. Jan Egeland sier det. Forskere sier det. Hva kan vi gjøre? Hva bør vi gjøre? Hva må vi gjøre? Kan vi fortsette å leve på denne måten? ”For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke” ”Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.”

Badeender på nye strender

Forrige uke leste jeg en av de vittigste notisene jeg har lest noen gang. Den stod i Vårt Land. I forbindelse med et eller annet arrangement i Egersund har det blitt gjort til en årlig greie å ha et løp med gule badeender. Vanligvis blir de fanget opp av lenser som ligger ute i byfjorden, men siden disse sviktet i år forsvant 2000 nysgjerrige gummigakakker ut på det store hav. Jeg lo flere ganger den uken av hvor mange syke situasjoner man kan få ut av denne grensesprengende flåten av Donalder. Tenk deg for eksempel at du er kaptein for et skip og seiler i internasjonalt farvann. Plutselig så er du omringet av et hav av gule badeender. En tier for dine tanker. Jeg stemmer for at man neste år slipper ut 5000 badedyr i stedet for.

Prosjekt vellykket selv

I det siste har det blitt mer og mer tydelig for meg: Behovet mitt for å fremstå som vellykket er mye sterkere enn jeg trodde. Uansett hvor jeg beveger meg, bombarderes jeg med inntrykk av hvordan jeg bør være for å kunne betraktes som vellykket. Ha en suksessfull karriere, dyr bil, bra utseende, flott hus, bra med penger og omgi meg med de rette folkene. Dette former meg, og fokuset blir lett å tilegne seg flest mulig av disse tingene.

Bibelen presenterer meg for en annen vei: ”Kraften fullendes i svakhet” 2. Kor 12,9. ”Salige er de som er fattige i seg selv, for himmelriket er deres.” Matt 5,3. Når jeg innser og erfarer at vellykkethet ikke egentlig gjør meg lykkelig, blir det plutselig mer attraktivt å bevege seg inn i det å følge etter Jesus. Vellykkethet er et falskt begrep, og ikke en del av Guds rike. Å leve i fellesskap med Jesus tror jeg vil lede meg inn på en vei der jeg i stadig større grad ser hvor lite ”vellykket” jeg egentlig er, og hvor alt handler om hvem jeg er i Ham. På denne måten blir det kristne livsprosjektet å la Jesus ta stoltheten og hovmodet og forandre det til kjærlighet og takknemlighet. De som kjenner seg igjen i dette kan henge seg på denne bønnen:

Pappa!
Hjelp meg å bytte ut jaget etter å fremstå som vellykket, med dine sannheter.
Ta meg på en reise der min identitet i større og større grad knytter seg til deg, Jesus, og at du elsker meg ubetinget.
Amen.